Etter å tidligere ha truet Telenor med søksmål dersom de ikke blokkerer for The Pirate Bay har norske IFPI nå, flere måneder senere, gjort alvor av planene.

Manøvren må ses i lys av den foreløpige dommen i det svenske rettsapparatet, men at IFPI har ventet helt til nå tyder på at de har telt nøye på knappene først. For samtidig som det er mulig å innbille seg at de får surfe på bølgene fra den svenske rettsaken er det fortsatt mange gråsoner både praktisk og juridisk. Heldigvis, vil enkelte si. For å sitere fra Blay.se:

The positive greyzones are the many ways music, films and files can take that might formally be illegal, but in reality exist somewhere between the white of a creative commons licence and the pitch black of a zero day blockbuster release. The ones that exist in the space between what is allowed and what can be done, which are always greater.

The whole economy for artists has always consisted of greyzones. Welfare, student loans, part time jobs, gigs, money under the table, sponsorship and using copyright to sell content is only a part of that.

The copyright industry benefits from keeping the discussion in black and white and forgetting about the grey zones, what we call mental rights management. Forgetting that a computer is about computing and copying, forgetting that copyright is based on a forgotten media infrastructure, forgetting that copyright is not a wage for artists and forgetting that the record industry is not the music industry.

In the middle of this sea of technological turbulence we have to navigate with the help of language. And at the bottom of the copyright system lies a number of unstable metaphores on top of which the industry is builing larger and larger copyright icebergs that they want implemented in computer networks.

Kampen om metaforene som det her referes til handler altså om i hvilken retning teknologien skal styres: mot begrensninger og digitale sperrer eller åpenhet og kopiering.

“Dialogen” om disse veivalgene er oftest svært asymmetrisk og vanligvis gestaltet gjennom store holdningskampanjer eller i juridiske symbolkamper mot nøye utvalgte enkeltpersoner. Eller som i tilfellet med Telenor, tilfeldigvis den største nettutbyderen i Norge. IFPI vet at det er umulig å stanse fildeling, men de lar altså kampen spille seg ut som metaforer for å påvirke folks oppfatning av rett og galt på området digitalt (oppsummert som “mental rights management” i sitatet over, med klar hentydning til det utrydningstruede DRM). At man er klar over dette forholdet internt i opphavsrettsleiren bekreftes av avhoppere.

Ofte ser man helt andre metaforer i kommentarfeltet til artikler om at bransjen nå går etter nettutbyderne: “Som å dra veivesenet til retten for at folk feilparkerer” f.×., eller “som å sikte postvesenet for at folk sender narkotika i brev”. Gode eksempler på at metaforene fra opphavsrettsinnkreverne møter motstand. Men slike analogier har også sine begrensninger. Jeg skal ikke uttale meg om hvor godt disse kan fungere juridisk – skjønt forsvaret i den svenske rettsaken foreløpig ikke har fått gehør for å sidestille TPB og Google. Men i praksis på nettet blir det stor forskjell mellom å følge opp alle postens brev og det å filtrere trafikken på nettet. Såkalt backbone-filtering gjør det stadig enklere og billigere å filtrere store mengder trafikk helt automatisert. Sannsynligvis er det allerede i dag mer enn enkelt for Telenor å blokkere alle strømmer med bittorrent i sitt nett, skulle de ønske det.

Jeg tror derfor det er viktig å ikke la seg lure til å tro at Telenor trosser IFPI på idealistisk grunnlag. Jeg vil påstå at deres motivasjon for å ta denne kampen skyldes rene kostnadsberegninger, inkludert en velbegrunnet frykt for kundeflukt. Problemet er bare at i ren ressursbruk vil slik filtrering altså overhodet ikke kunne sammenlignes med om Posten skulle få pålegg om å gjennomlyse alle pakker og brev.

Men for å vende tilbake til poenget om at dette først og fremst er en symbolsk kamp for IFPI: I praksis vil en rettspålagt filtrering hos Telenor og lignende store utbydere neppe ha større konsekvenser enn at det da utvikles nye fildelingsprotokoller. Som sannsynigvis blir mer effektive på å anonymisere.

Oppsummert vil jeg derfor, nok en gang, hevde at opphavsrettsinnkrevere som IFPI blir katalysator for nye og sikrere fildelingsprotokoller. I tillegg løper deres teknologi-anakronistiske dogmatikk på området opphavsrett risikoen for å slå ut en bærevegg hos de kreative klasser